Brødrene Løvehjerte

Tittel: Brødrene Løvehjerte
Forfatter: Astrid Lindgren
Oversatt fra Svensk av Jo Tenfjord
Tegninger: Ilon Wikland
BOKKLUBBENS BARN
(Årstallet manglet)
228 sider med noen svart/hvitt tegninger

Klassisk Barnelitteratur
Jeg vokste ikke opp, (trolig) i motsetning til de fleste norske barn, med mye forhold til Astrid Lindgren og hennes mange litterære skapninger. Pippi bøkene var den gang oversatt til engelsk og ble lest høyt av 5. klasse læreren min, men "Brødrene Løvehjerte" var derimot ukjent for meg inntil jeg flyttet til Norge for noen år siden. I løpet av årene jeg har bodd her, har jeg hørt om boka mange ganger, og oppfatter den som en nordisk klassiker. Referansene til boka, som har falt meg for ørene, har vært positive: "...en vakker fortelling om kjærlighet mellom to brødre", eller "...en viktig bok som handler om liv og død og himmelen" er representative av typen kommentar jeg har hørt.  Da gledet jeg meg til å lese boka.

Aktuelle Temaer
Jeg leste med fascinasjon og iver 226 sider av boka. Liv og død var ikke det viktigste temaet i boka for meg, for det var så mye jeg tenkte kunne egne seg til bruk i et storskoleklasserom.
Søskenkjærlighet, redsel og mot, spørsmålet om skjebne eller tilfeldighet, fordommer, misunnelse, anger, medmenneskelighet,  glede, ondskap, grådighet, forholdet mellom folk og dyr/naturen... Her var det mye stoff til spennende høytlesingsstunder eller aktuelle og interessante diskusjoner rundt et veiledet-lesing bord.

Berikende Språkbruk
I møtet med mange av dagens barnebøker er jeg frustrert over hvor lite interessante de er å lese. Språket virker banalt og kjedelig; forfatterne holder seg på trygg grunn når det gjelder bruk av ord og uttrykk. Det var derfor, i denne boka, berikende og morsom for meg å snuble over noen ord som jeg ikke har lagt merke til før. Jeg notert ord som var litt fremmede for meg, og kanskje også for en del elever. Hvordan ville barna tenke når de leste "å spjåke seg ut", "potentater", "jammerlig", "striglet" og spiltauet"? Hva slags bilder ville disse ordene lage i hodene deres? Jeg gledet meg til å sette søkelys på disse og andre ord, og la barna smake litt på dem.

Stedsskildringene i boka skapte bilder i mitt hode som var vakre, fredfulle, stygge og kalde, triste, osv. Lindgren maler steder med enkle, men stemningsfulle ord, som for eksempel i denne skildringen av skogen mellom Kirsebærdalen og Klungerdalen:

Det var riktig et eventyrskog, mørk og tett, og det var ingen skikkelig sti. Det gjaldt bare å ri bent inn mellom trærne som stakk myke kvister i ansiktet på oss. Men jeg likte det likevel. Alt sammen- å se sollyset sile ned mellom stammene og høre fuglene og kjenne lukten av våte trær og vått gress og hest. [....] Luften var frisk og sval i skogen, men ettersom vi red, ble det stadig varmere. Vi kom til å få en varm dag, det merket vi alt.

Andre steder i boka bruker forfatteren repetisjon for å få oss til å forstå, som for eksempel under skildringen av den onde Tengil, som blir beskrevet som "grusom" hele fire ganger i løpet av to setninger. Kan det bli noe tvil om hvordan han var?

Farger blir brukt på en tilsynelatende bevisst måte gjennom hele boka. Det onde er konsekvent malt i fargene gull (for grådighet?), svart og rødt, med nifse grå innimellom. Alt som er godt og vakkert er grønt, gult, hvitt, og blomsterbedekket.

Skuffende Slutt
I 226 sider tenkte jeg "for en skatt av ei bok!" Men, så kom slutten. Det var ikke til å tro at damen som dedikerte en stor del av sitt liv til å skrive vidunderlige fortellinger for barn kunne komme på å foreslå selvmord som veien ut av en vanskelig situasjon. Jeg holdt på å gråte av skuffelse! Jeg forstår, selvfølgelig at brødrene i boka var døde fra før (merkelig teologi, forresten, men det for en annen skrive om), men jeg kan ikke tro annet enn at barna som leser boka tenker på dem som levende. At det å kaste seg over kanten og dø med håp om at alle problemene blir borte, blir forestilt som noe bra og riktig og edel, ser jeg på som forkastelig.  

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med denne ellers glimrende bok. Det er klart at man kan ha gode dialoger med barn rundt veldig vanskelige temaer, men når? (Skoledagen er kort og leseøktene kortere) Hvordan? (Bare ved å snakke om sorg over et dødt kjæledyr kan halvparten av et 4. trinn begynne å gråte utrøstelig) Har jeg virkelig kompetanse nok til å "gå dit" med barna? Jeg må nok tenke litt til før jeg tar i bruk "Brødrene Løvehjerte" i skolen. Synd.